.577/450 Martini-Henry | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Basisdata | |||
Type | Riflepatron | ||
Opphavsland | ![]() | ||
Innført | 1870-tallet | ||
Tekniske data | |||
Hylsetype | Flaskehals, krage | ||
Basert på | .577 Snider | ||
Kulediameter | 11,6 | ||
Hylselengde | 59 | ||
Samlet lengde | 79 |
.577/450 Martini-Henry, også kalt 11.43×60R (61R) er en tidlig metallpatron utviklet for Martini-Henry riflene til den britiske hæren. Patronen erstattet den eldre .577 Snider. Patronen ble utviklet for Eley Brothers av Edward Mounier Boxer, og de tidlige variantene var av Eley-Boxer-typen med hylsen av sammenrullet messingfolie.
En av grunnen til at den ellers solide og driftssikre Snider-Enfield skulle fases ut var at kaliberet var for stort til at geværet var effektivt ut over noen få hundre meter. Ved å ta en Snider-patron og snevre inn overdelen til en flaskehalspatron med kaliber .45 (11,6 mm), fikk man en patron med omtrent samme kruttmengde, men lettere og lengre prosjektil. Resultatet var at prosjektilet forlot løpet med mye høyere hastighet og derved flatere kulebane med lengre point blank-område og høyere gjennomslagsevne.
De første patronene var laget av messingfolie som var mer eller mindre jevnt krøllet sammen i for å forme flaskehalsen på patronen. Folien var limt fast til en base av jern med en Boxer-type tennhette, og prosjektilet hadde et par runder med vokset papir rundt den sylindriske delen av kroppen. Patronen ble stadig forbedret gjennom hele tiden den var i tjeneste. Messingfolien ble lett bulkete, og etter en mislykket ekspedisjon under Mahdistopprøret i 1885 kom det klager på at den kunne brenne seg fast i kammeret og batronbasen slåes løs, slik at våpenet ble ubrukelig. Det mekaniske Nordenfelt maskingevær var den eneste maskingeværmekanismen som ikke hadde problemer med foliepatronene. Nyere patroner ble trukket slik som moderne patroner, slik at de også fungerte bedre i de nokså temperamentsfulle gatlingene.
Nye varianter av patronen ble stadig utviklet. Martini-Henry veide ikke mer enn 3,6 kilo, og rekylen fra det store .45-prosjektilet var påtagelig. Karabinutgavene av geværet fikk en egen patronvariant med mindre krutt og lettere prosjektil, og denne ble populær også i de lange geværene. For å bøte på lavere kruttmengde ble det eksperimentert med lavere kaliber og letter prosjektil, både ved å legge en tykkere papirforing rundt kulen og ved å gå ned i kaliber på løpet. Fra 1886 ble det laget nye Martini-Henry-geværer for patroner med .402 (10,21 mm) prosjektiler, men disse ble aldri innført og alle geværene ble senere kamret om til .577/450 Martini-Henry.
På 1880-tallet begynte britene å eksperimentere med enda mindre kaliber og sammenpresset svartkrutt som gav høyere trykk og hastighet. Resultatet av eksperimentene var en patron med 7,7 mm prosjektil og en kortere og slankere kropp enn den gamle Martini-ammunisjonen. Denne ble kalt .303 British, og krevde bytte av eksisterende løp. De nye riflene ble kalt Martini-Metford. En ny repeterrifle, Lee-Metford ble introdusert i 1888 til den nye ammunisjonen.
Selv om de gamle Martini-Henry ble faset ut til fordel for nye repetervåpen, ble noe av dem fortsatt brukt i 2. linjetjeneste, og nye patroner ble stadig utviklet. En røyksvak utgave kalt .577/450 Kynoch ble produsert helt ut på 1950-tallet. Det ble også produsert hagle-utgaver og en sporlys-versjon til bruk mot tyske luftskip under første verdenskrig.